D’r blèch

Went-e d’r berg ópviert jeëve de beum hem keulde. D’r sjatte sjtrieëlt zieng hoed. In alle herjodsvrugde isse óp zienne fiets vertrókke. D’r jrós va heem klinkt nog in hem noa. ‘Vaar nit tse hel Jan en kiek jód oes.’ Mit ’t klömme van de zon in d’r daag kunt de hits en d’r sjwees. D’r doeësj bliet hinger in de leëg drinkflesje an ’t frame van d’r fiets. Oavenóp d’r berg maat d’r wèg ing drieën en jeet  eraaf. In d’r wink van de sjnelheet drüegt zieng hoed. Heë preuft ’t zaots rónk d’r mónk. ‘Dat is jód vuur d’r doeësj,’ zaat zienne pap en oos óp hese daag e leffelsje zaots. Nit tse vöal, nit tse winnieg. Heë preuft nog d’r jesjmak van zienne pap. D’r wèg is nit mieë zoeë sjtiel. Tusje de letste beum van d’r busj sjteet e hoes. An inne kül hingt e sjild: frisje sjlaat 60 tsents. Inne man zeëgt hoots. Teëje d’r ziejieëvel likt inne sjtabel knudzje. D’r man ziet ‘m en sjtrekt zienne ruk. De zeëg hilte mit ing hank vas. Mit de anger veëgt-e ziech ’t sjwees oes ’t jezich. ‘Komt ‘r miech helpe?’
‘’t Is werm jenóg. Vier broeche nit tse sjtaoche,’ zeët d’r Jan.
D’r man sjtriecht de hank langs ing bóksepief. ‘’t Is flotter winkter wie me dinkt.’
D’r Jan hat ing drinkflesj in zieng hank. ‘Iech han d’r blèch leëg.’
‘Iech óch bauw,’ laacht d’r man. ‘Kóm mar mit.’
Ze lofe bis hinger ‘t hoes. Honder lofe rónk. Ing vrauw hingt de wèsj óp. D’r Jan jrust en zie knikt tseruk. D’r fiets sjteet teëje de knudzje. Midde óp d’r hof sjteet ing pomp. ‘Hei in d’r berg zunt vöal kwelle,’ zeët d’r man. ‘Kloarder kan ’t wasser nit zieë.’ Heë vingt aa tse pómpe. De flesj is zoeë jevöld. De letste sjtroal oes de pomp sjtreumt uvver d’r kop van d’r Jan. Went-e óp d’r fiets sjtiegt jrust-e d’r man. ‘De nieëkste kier kom iech miech nit d’r blèch völle, mar d’r knutsj werme.’ D’r man zeëgt alwerm. Heë laacht. ‘’t Is flotter winkter wie me dinkt.’
D’r  Jan viert wieër. Neëver d’r wèg sjtreumt ing baach. In ‘t  dörp fietst heë uvver ing bruk. Heë viert bergóp ’t dal oes. ’t Roesje van de baach sjturft voet. Vuurdat-e heem is, hat-e de letste drüp oes de flesj allang jedrónke. Bij ziech hingenum in d’r jaad rèst-e ziech in d’r sjatte van inne boom oes. Heë is nit ezoeë zieër mui van d’r aafsjtand, mar mieë van de hits. Laachend dinkt-e tseruk an d’r man. Hoots zeëge bij dat weer. ‘’t Is flotter winkter wie me dinkt,’ zat-e. Teëje die tsiet wil d’r Jan bestimd nog ins bij hem aajoa.
Zoeëwie heë de kilometere ónger de reer van zienne fiets voet viert, zoeë lieët heë de joarestsiete hingerziech. Zieng doater jong noen dökser mit hem mit. ’t Woar jroeës jenóg en óch d’r zin um d’r wink tse veule en ’t zaots tse preuve woar jewase. Óp inne van die daag dat d’r man ziech an de knudzje müet werme, zukt d’r Jan werm d’r wèg noa zie hoes. Zieng daoter viert mit. Tusje de beum ziete d’r kamien sjwame. An d’r ziejieëvel likt ’t hoots hoeëg ópje-sjtabeld. ’t Is nog kót vuur d’r winkter. Fam. Jean Daems sjteet óp de duur. Heë sjelt. ’t Doert ing tsiet vuurdat de duur óp jeet. In ’t duurjesjpan sjteet d’r man. D’r Jan zetst ziech d’r helm aaf.  
‘D’r man van d’r blèch,’ zeët d’r man.
‘Noen han iech ‘m nog vol,’ laacht d’r Jan.
‘Doe kuns diech werme.’
‘Iech han óch mieng doater mitbraad.’  
Oes de kuche kunt ing vrauw.
‘Antoinette, dat is d’r man deë dizze zommer bij ós d’r blèch jevöld hat.’
De vrauw drüegt ziech de heng an d’r sjótsel aaf. ‘Ao joa, iech zien ‘t.’
‘Dat is mieng doater, ’t Ank. ‘t Is mitjevare.’
‘Komt eri,’ zeët de vrauw.
Ze legke de helme mit de häosje en de mutsje óppen eëd. De jes-jer hange ze an d’r kapsjtok.
In de kuche zitste ze an d’r dusj. An duur sjtunt de fietse ónger de vinster.  D’r dusj likt vol mit papier. Jood, zilver, wies, jeël. Óp de kas sjtunt engele. D’r man wurpt inne knutsj hoots in de forneus. ’t Antoinette reurt in inne kessel tsoep.
‘Hat uur òch jeer ing tas tsoep ?’    
’t Ank laacht. D’r Jan zeët: ‘Jeer.  Dat is jet angesj wie wasser.’
 ’t Is sjtil. De leffele junt in de tas en in d’r mónk. E lieët sjlurpe klinkt durch de kuche.
D’r Jan ziet durch de wimpere vlüejele van engele sjweëve in d’r sjwaam van de hese tsoep. ’t Ank hat roeë bakke. Went de tsoep óp is, sjtunt de tasse ópeeje-sjtabeld óp d’r sjpeulsjtee. De leffele d’rneëver. ’t Antoinette knipt, vauwt en plekt ’t papier. Nui engele kómme oes heur vingere. An duur viert inne sjträuwaan verbij. ’t Winkterzaots sjmiltst de kauw. Vuur d’r zommer is inne leffel jenóg. D’r Jan en ’t Ank sjtunt óp. Ze wille vuur d’r duuster heem zieë. En dat is in d’r winkter vrug. An duur jieët ’t Antoinette ’t Ank inne engel. ‘Vuur óngerweëgs,’ zeët ‘t.
‘t Meëdje deed ‘m in d’r rukzak. ’t Winkt. An ’t sjild óp d’r kül is ‘sjlaat en 60 tsents’ durchjesjtreefd. Derboave sjteet: ’engele, vuur nüks.’
Frisje engele, pas-jevauwe vuur nüks.